Pink Floyd … Wikipedia
Pink Floyd startet i 1964 besto opprinnelig av Bob Klose (lead gitar), Syd Barrett (vokal, rytme gitar), Richard Wright (keyboards, vokal), Roger Waters (bass, vokal) og Nick Mason (trommer). Navnet er en hyllest til to blues musikere , Pink Anderson og Floyd Council. Bandet spilte i utgangspunktet rhythm and blues cover låter som for eksempel “Louie, Louie”.
Barrett begynte å skrive låter påvirket av amerikansk surf musikk, Psykedelisk rock, britisk humor og litteratur, noe som gjorde at den tungt jazz orienterte Klose sluttet i bandet, de ble da en ganske stabil kvartett som varte i flere år. Bandets sound hardnet en del i 1968 da gitarist David Gilmour ble med i bandet.
I 1969, led Barrett et mentalt sammenbrudd, knyttet til langvarig bruk av hallusinogene stoffer (spesielt LSD). Med Barretts stadig mindre og mindre forutsigbare tilstand, ble bandets live opptredener dårligere og dårligere, helt til de andre band medlemmene rett og slett sluttet å ta Barrett med på konserter, som endte med at Waters og Gilmour tok hans plass som vokalister.
Mens Barrett hadde skrevet mesteparten av den første platen, “Piper at the Gates of Dawn” (1967), bidro han lite til den andre “A Saucerful of Secrets” (1968), noe som påvirket stilen til bandet i en ny retning musikalsk.
Med tapet av sin viktigste låtskriver ble bandet oppfattet som å miste fokus og sin særegne lyd. Den neste plata, dobbel albumet “Ummagumma” (1969), var en blanding av live opptak og ukontrollert studio eksperimentering av band medlemmene, med hver sin halv side av vinyl som et solo prosjekt.
“Atom Heart Mother” fra 1970, et album som ble nummer en i England, blir regnet for å vere et rotete Psykedelisk album og har blitt beskrevet av Gilmour som lyden av et band roter rundt om i mørket. Tittel sporet skylder Ron Geesin mye for god orkestrering.
Bandets sound var betraktelig mer fokusert på “Meddle” (1971), som har 23-minutters episke “Echoes” som av mange kritikere i dag regnet som en av deres beste verk noensinne, og som også inkluderte atmosfæriske “One of These Days” (nå betraktet som en konsert klassiker) Deres hang til eksperimentering og prøving nye ting kom til uttrykk på “Seamus” (tidligere «Mademoiselle Nobs”) et rent-blues nummer inneholder vokal av en russisk ulvehund.
Til tross for at de aldri hadde vært en hit-single gruppe fikk det svært vellykkede 1973-albumet, “Dark Side Of The Moon” en amerikansk nummer en plassering (”Money”), og enda viktigere den var i topp 100 i over et tiår. Det slo mange rekorder underveis, og ble et av de mest selgende album noensinne. “Dark Side of the Moon” i seg selv er et konsept album med temaer som sinnssykdom, nevroser og berømmelse. Ved bruk av Abbey Road Studio’s nye 16-spor innspilling utstyr og investering av en enorm mengde tid av gruppen og ingeniør Alan Parsons, satte den en ny standard for lyd på plate.
“Dark Side of the Moon” og de tre følgende albumene “Wish You Were Here”, “Animals” og “The Wall” er regnet som toppen av Pink Floyd’s karriere.
Den første av disse, “Wish You Were Here”, i 1975, er en hyllest til Barrett der tekstene utelukkende handler hva som skjedde i kjølvannet av hans sammenbrudd, inkludert den kritiker roste, hovedsakelige instrumental låten “Shine On You Crazy Diamond” og det klassiske tittel sporet.
I 1977, med utgivelsen av “Animals” kom bandets musikk under økt kritikk fra enkelte hold i det nye punk kretsene for å være for slapp og pretensiøs. “Animals” inneholdt mer omstendelige sanger knyttet til et tema, hentet delvis fra George Orwell ’s Animal Farm, som brukes griser, hunder og sauer som metaforer for det moderne samfunn.
“The Wall” fra 1979 ga Pink Floyd fornyet og svært entusiastisk kritiker applaus og en ny hit single med sporet “Another Brick in the Wall, Part II”. Hvem husker ikke frasen “We don’t need no education, we don’t need no thought control,” så vel som den ekstraordinære “Comfortably Numb” som aldri ble gitt ut som singel (og interessant nok, både Waters og Gilmour hater å spille den), ble et fast innslag på mange classic-rock radioer sine spillelister og er i dag trolig en av deres mest kjente sanger. Albumet ble også et dyrt tapsprosjekt som turne og scene show. På denne tiden, økte Roger Waters sin kunstneriske innflytelse og ledelse av bandet, noe som forårsaket hyppige konflikter med de andre medlemmene og ledet til at Wright sluttet i bandet, selv om han kom tilbake som lønnet musiker, på albumets live konserter. Paradoksalt nok var han den eneste av Pink Floyd som tjente penger fra show med “The Wall”, resten måtte dekke de høye kostnadene. “The Wall” lå på bestselger listene for album i 14 år. En film med blant andre Boomtown Rats grunnlegger Bob Geldof ble laget fra det i 1982, skrevet av Waters og regissert av Alan Parker og med animasjoner av den britiske tegneserieskaperen Gerald Scarfe.
Etter “The Final Cut” i 1983, gikk bandmedlemmene hver til sitt, frem til 1987, da Gilmour forsøkte å gjenopplive bandet sammen med Nick Mason. En bitter juridisk tvist med Roger Waters (som forlot bandet i 1985) fulgte, men Gilmour og Mason fikk juridisk rett til å slippe et album som Pink Floyd. Richard Wright var med under innspillingen av “A Momentary Lapse of Reason” som session musiker, og ble betalt en ukentlig lønn. Wright ble igjenn fast medlem av bandet for 1994-albumet “The Division Bell” og dets påfølgende turné.
Alle medlemmene i Pink Floyd har gitt ut solo album som har møtt varierende grad av kommersiell og kritiker suksess. Waters’ “Amused to Death” er vel den mest velykkede av desse.
Syd Barrett døde tirsdag 11 juli 2006. Han ble 60 år.
Les mer »
